På scenen har Duc Mai-The spilt alt fra storebror Kavring i Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte til sadistiske Alex i A clockwork orange. På lydbok kjenner vi ham kanskje best fra bøkene til Harlan Coban, Ildefonso Falcones og Wilbur Smith. Møt månedens innleser.
Skrevet av Kristine Kleppo
Du har en høy stjerne hos mange som er glad i lydbøker. Hvilke kvaliteter setter du selv mest pris på hos en innleser?
Det er hyggelig å høre. Jeg får også høre det motsatte. Takk til alle engasjerte lyttere, enten de mener det ene eller andre. Det kan være ensomt arbeid, så egentlig setter jeg mest pris på det å treffe kolleger personlig. Mange av dem har jeg kjent i mange år og det er hyggelig å møtes, sludre og tulle litt. Se at tiden går og at vi betyr noe for hverandre. Hva de legger igjen i studio er ikke så viktig for meg så lenge de tar jobben sin alvorlig. Og det gjør de alle, i likhet med meg.
Mange kjenner Duc Mai-Thes stemme fra Wilbur Smiths spenningsromaner. Sist i rekken er Under tigerens klør.
Hva leser du inn nå/ hva leste du inn sist?
Akkurat nå forbereder jeg Sjelemaleren av Ildefonso Falcones. Forrige innlesning var Slaget av Clive Cussler og Justin Scott.
Du har også jobbet en del som skuespiller på teater. Hvordan bruker du deg selv forskjellig i et lydstudio og på en scene?
På teateret er alle til stede i samme rom, og etter to år med covid-begrensninger vet de fleste av oss hvor viktig det er. I studio må jeg forestille meg et publikum og forsøke å gi dem tilgang til det en tekst rommer. Men jeg vet jo ikke om den som lytter sitter på en buss med plugger i ørene, ligger i en sykeseng eller står og maler veggen. Det er ting som vil påvirke hvordan man opplever en lydbok og som ville ha påvirket meg om jeg var i samme rom som dem. I tillegg er folk forskjellige og liker forskjellige ting. Fra en teaterscene kan man føle publikums tilstedeværelse, nesten som en vegg man kan lene seg mot. Og ikke minst kan man se dem sette seg fram i setet, gjespe eller se på klokka. Det er et samspill som påvirker oss som står på scenen og det gir masse energi. I et lydstudio mangler dette samspillet, og i enda større grad i dag, hvor mange av oss innlesere gjør jobben helt alene, uten tekniker. Det vil si at ingen faktisk lytter i den konkrete situasjonen man står i. Framfor mikrofonen mangler man muligheten til å uttrykke noe med kroppen, blikket og plasseringen. Og kontrastene man kan ha mellom disse. Alt må uttrykkes gjennom stemmen. Ellers er det samme kilde man trekker fra, erfaringer, fantasi og empati.
Den historiske romanen Havets katedral er blant Mai-Thes innlesninger.
Forfattere snakker gjerne om at de må finne den rette stemmen for å skrive en bok. Leter du på tilsvarende vis etter rett stemme når du skal lese inn en bok?
Tja, det vet jeg ikke. Men jeg forsøker å være åpen for ulike stemninger. Jeg forholder meg ulikt til f.eks Anthony Beevors faktabok om slaget om Stalingrad og en roman av Haruki Murakami. En teknisk sett like lang pause vil ha fullstendig ulik virkning og betydning i disse to tekstene, i likhet med ethvert uttrykk for følelser. Bøker kan være opphøyde, litterære, muntlige eller hemmelighetsfulle. Ulike sjangre, forfattere, språk eller fortellerstemmer krever variasjoner i tempo, energi og følelsesmessig involvering fra min side synes jeg. Jeg må vite mest mulig om det jeg leser, men ikke nødvendigvis gi uttrykk for alt jeg vet eller mener.
Mai-The leser inn og tilpasser seg bøker i flere ulike sjangre, for eksempel Stalingrad av Antony Beevor.
Føler du et ansvar overfor forfatteren som har skrevet boka, eller tenker du mest på de som skal lytte?
Jeg har stor respekt for både forfattere og lyttere men jeg tenker at mitt største ansvar er overfor historien, situasjonene og menneskene i dem. Jeg vil gjerne yte dem rettferdighet og det er en forpliktelse jeg vet jeg ikke alltid lykkes med å innfri. Det jeg forsøker å tilgjengeliggjøre kan kanskje treffe en fremoverlent, allerede engasjert lytter som sitter uforstyrret foran et vindu med utsikt over et landskap hun elsker og samtidig bomme fullstendig på en avventende, tilbakelent lytter som er på vei til jobben i morgenrushet og har sølt kaffe på sin nyrensede dress. Eller omvendt. I tillegg finnes jo et utall andre lyttere og lyttesituasjoner. Og enhver er selvsagt i sin fulle rett til å tillate min stemme i øret sitt eller ei. Livet er kort, tenker jeg. Så jeg konsentrerer meg om å forsøke å gi tilgang til alt historien og menneskene i den rommer. Noen ganger krever det at jeg er helt tilstede i teksten, andre ganger at jeg ikke står i veien for den. Som sagt lykkes det ikke bestandig.
Hva slags bøker liker du selv å lese på fritiden?
Det blir dessverre mindre og mindre lesing på fritiden, ettersom det er så mye lesing på jobb og så mange abonnementer på strømmetjenester. Da jeg var barn og ungdom var det mye fantasy, Ringenes Herre ti tolv ganger, Jordsjø-bøkene og Tor Åge Bringsværd. Jeg liker klassikere også. Hemingway, Dostojevskij og Joseph Conrad f. eks. Men min favorittforfatter er Haruki Murakami. I tillegg hender det jeg leser poesi. Jeg hørte kona mi si «Yeah right…» inne i hodet mitt nå, så kanskje jeg snarere skulle si jeg setter pris på poesi …
Duc Mai-The setter pris på klassikere. Selv har han blant annet lest inn Don Quijote av Miguel Cervantes Saavedra.
Hører du selv på lydbøker, i så fall, i hvilke situasjoner?
Det er sjelden, men det hender jeg gjør det når jeg kjører langt med bil.
Det å lese inn en roman inneholder gjerne et solid antall timer med innlesning, som må gi et spesielt forhold til historien. Hvordan er det å skulle legge fra seg fortellingen når man går hjem?
Jobber man med en tekniker går det i underkant av to timer med til å lese inn en time, jobber jeg alene og styrer teknikken selv bruker jeg to til tre ganger så lang tid så ja, det er tidkrevende. Men litteratur er jo blant de beste ting man kan bruke tiden sin på. Historiene ligger som regel igjen når jeg forlater studioet, men det hender faktabaserte bøker henger ved meg. Det motsatte kan også være en utfordring. Man lever jo et liv utenom jobben, og det hører ikke hjemme i lydstudioet. Jeg husker jeg satt et sted i romtiden og leste inn en bok et par timer etter at broren min hadde ringt og fortalt at faren vår var død. Da tenkte jeg at jeg vil alltid kunne gå tilbake til dette øyeblikket ved å lytte til disse lydbølgene, men ingen andre vet det. De hører en krim. Men det finnes der. I lydbølgene.
Du har lest inn mye krim, men også mange norske samtidsforfattere og klassiske forfattere. Har du en favoritt-sjanger?
Ja. Gode bøker. Jeg synes en god bok lærer meg noe om å være menneske. Enten det handler om fakta, følelse, relasjoner, språk eller noe uutgrunnelig. Det kan følgelig være bøker i alle sjangre, krim, poesi, historiske bøker eller biografier.
Mange kjenner også Duc Mai-Thes stemme fra Harlan Cobens spenningsromaner, som Datter savnet.
For en god del år siden intervjuet vi deg, og da snakket du om hvor ekstremt gøy det var å lese inn lydbøker. Er det fortsatt like gøy?
Jeg er glad jeg fortsatt gjør det. Jeg synes denne jobben stadig byr på fengslende utfordringer på mange plan og jeg er begeistret over å få lov til å fortelle fantastiske historier. Frilanslivet gjør at jeg savner andre folk iblant men jeg er heldigvis svært glad i litteratur og interessert i hvordan mennesker lever sine liv så jeg synes jeg er heldig som får jobbe med det.
Kan du anbefale en bra bok på Storytel?
Jeg har selv tenkt å prøve Nils Nordbergs innlesning av Dostojevskijs Forbrytelse og straff, det gleder jeg meg til.
Mai-The ser frem til å høre Nils Nordbergs innlesning av Dostojevskijs Forbrytelse og straff.
BIOGRAFI: Duc Mai-The er utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Han har spilt en rekke klassiske roller på teaterscenen. Blant annet Brach i Hedda Gabler, Kavring i Brødrene Løvehjerte, Alex i A Clockwork Orange og Seb i musikalversjonen av Lars Saabye Christensens Beatles. Duc Mai-The har også lang erfaring som innleser av lydbøker. Blant forfatterne han har lest inn er Harlan Coban, Ildefonso Falcones, Wilbur Smith, Merethe Lindstrøm, Carl Frode Tiller, Paul Auster, Cervantes og Charles Dickens.
Foto: Jo Michael de Figueiredo
På scenen har Duc Mai-The spilt alt fra storebror Kavring i Astrid Lindgrens Brødrene Løvehjerte til sadistiske Alex i A clockwork orange. På lydbok kjenner vi ham kanskje best fra bøkene til Harlan Coban, Ildefonso Falcones og Wilbur Smith. Møt månedens innleser.
Skrevet av Kristine Kleppo
Du har en høy stjerne hos mange som er glad i lydbøker. Hvilke kvaliteter setter du selv mest pris på hos en innleser?
Det er hyggelig å høre. Jeg får også høre det motsatte. Takk til alle engasjerte lyttere, enten de mener det ene eller andre. Det kan være ensomt arbeid, så egentlig setter jeg mest pris på det å treffe kolleger personlig. Mange av dem har jeg kjent i mange år og det er hyggelig å møtes, sludre og tulle litt. Se at tiden går og at vi betyr noe for hverandre. Hva de legger igjen i studio er ikke så viktig for meg så lenge de tar jobben sin alvorlig. Og det gjør de alle, i likhet med meg.
Hva leser du inn nå/ hva leste du inn sist?
Akkurat nå forbereder jeg Sjelemaleren av Ildefonso Falcones. Forrige innlesning var Slaget av Clive Cussler og Justin Scott.
Du har også jobbet en del som skuespiller på teater. Hvordan bruker du deg selv forskjellig i et lydstudio og på en scene?
På teateret er alle til stede i samme rom, og etter to år med covid-begrensninger vet de fleste av oss hvor viktig det er. I studio må jeg forestille meg et publikum og forsøke å gi dem tilgang til det en tekst rommer. Men jeg vet jo ikke om den som lytter sitter på en buss med plugger i ørene, ligger i en sykeseng eller står og maler veggen. Det er ting som vil påvirke hvordan man opplever en lydbok og som ville ha påvirket meg om jeg var i samme rom som dem. I tillegg er folk forskjellige og liker forskjellige ting. Fra en teaterscene kan man føle publikums tilstedeværelse, nesten som en vegg man kan lene seg mot. Og ikke minst kan man se dem sette seg fram i setet, gjespe eller se på klokka. Det er et samspill som påvirker oss som står på scenen og det gir masse energi. I et lydstudio mangler dette samspillet, og i enda større grad i dag, hvor mange av oss innlesere gjør jobben helt alene, uten tekniker. Det vil si at ingen faktisk lytter i den konkrete situasjonen man står i. Framfor mikrofonen mangler man muligheten til å uttrykke noe med kroppen, blikket og plasseringen. Og kontrastene man kan ha mellom disse. Alt må uttrykkes gjennom stemmen. Ellers er det samme kilde man trekker fra, erfaringer, fantasi og empati.
Forfattere snakker gjerne om at de må finne den rette stemmen for å skrive en bok. Leter du på tilsvarende vis etter rett stemme når du skal lese inn en bok?
Tja, det vet jeg ikke. Men jeg forsøker å være åpen for ulike stemninger. Jeg forholder meg ulikt til f.eks Anthony Beevors faktabok om slaget om Stalingrad og en roman av Haruki Murakami. En teknisk sett like lang pause vil ha fullstendig ulik virkning og betydning i disse to tekstene, i likhet med ethvert uttrykk for følelser. Bøker kan være opphøyde, litterære, muntlige eller hemmelighetsfulle. Ulike sjangre, forfattere, språk eller fortellerstemmer krever variasjoner i tempo, energi og følelsesmessig involvering fra min side synes jeg. Jeg må vite mest mulig om det jeg leser, men ikke nødvendigvis gi uttrykk for alt jeg vet eller mener.
Føler du et ansvar overfor forfatteren som har skrevet boka, eller tenker du mest på de som skal lytte?
Jeg har stor respekt for både forfattere og lyttere men jeg tenker at mitt største ansvar er overfor historien, situasjonene og menneskene i dem. Jeg vil gjerne yte dem rettferdighet og det er en forpliktelse jeg vet jeg ikke alltid lykkes med å innfri. Det jeg forsøker å tilgjengeliggjøre kan kanskje treffe en fremoverlent, allerede engasjert lytter som sitter uforstyrret foran et vindu med utsikt over et landskap hun elsker og samtidig bomme fullstendig på en avventende, tilbakelent lytter som er på vei til jobben i morgenrushet og har sølt kaffe på sin nyrensede dress. Eller omvendt. I tillegg finnes jo et utall andre lyttere og lyttesituasjoner. Og enhver er selvsagt i sin fulle rett til å tillate min stemme i øret sitt eller ei. Livet er kort, tenker jeg. Så jeg konsentrerer meg om å forsøke å gi tilgang til alt historien og menneskene i den rommer. Noen ganger krever det at jeg er helt tilstede i teksten, andre ganger at jeg ikke står i veien for den. Som sagt lykkes det ikke bestandig.
Hva slags bøker liker du selv å lese på fritiden?
Det blir dessverre mindre og mindre lesing på fritiden, ettersom det er så mye lesing på jobb og så mange abonnementer på strømmetjenester. Da jeg var barn og ungdom var det mye fantasy, Ringenes Herre ti tolv ganger, Jordsjø-bøkene og Tor Åge Bringsværd. Jeg liker klassikere også. Hemingway, Dostojevskij og Joseph Conrad f. eks. Men min favorittforfatter er Haruki Murakami. I tillegg hender det jeg leser poesi. Jeg hørte kona mi si «Yeah right…» inne i hodet mitt nå, så kanskje jeg snarere skulle si jeg setter pris på poesi …
Hører du selv på lydbøker, i så fall, i hvilke situasjoner?
Det er sjelden, men det hender jeg gjør det når jeg kjører langt med bil.
Det å lese inn en roman inneholder gjerne et solid antall timer med innlesning, som må gi et spesielt forhold til historien. Hvordan er det å skulle legge fra seg fortellingen når man går hjem?
Jobber man med en tekniker går det i underkant av to timer med til å lese inn en time, jobber jeg alene og styrer teknikken selv bruker jeg to til tre ganger så lang tid så ja, det er tidkrevende. Men litteratur er jo blant de beste ting man kan bruke tiden sin på. Historiene ligger som regel igjen når jeg forlater studioet, men det hender faktabaserte bøker henger ved meg. Det motsatte kan også være en utfordring. Man lever jo et liv utenom jobben, og det hører ikke hjemme i lydstudioet. Jeg husker jeg satt et sted i romtiden og leste inn en bok et par timer etter at broren min hadde ringt og fortalt at faren vår var død. Da tenkte jeg at jeg vil alltid kunne gå tilbake til dette øyeblikket ved å lytte til disse lydbølgene, men ingen andre vet det. De hører en krim. Men det finnes der. I lydbølgene.
Du har lest inn mye krim, men også mange norske samtidsforfattere og klassiske forfattere. Har du en favoritt-sjanger?
Ja. Gode bøker. Jeg synes en god bok lærer meg noe om å være menneske. Enten det handler om fakta, følelse, relasjoner, språk eller noe uutgrunnelig. Det kan følgelig være bøker i alle sjangre, krim, poesi, historiske bøker eller biografier.
For en god del år siden intervjuet vi deg, og da snakket du om hvor ekstremt gøy det var å lese inn lydbøker. Er det fortsatt like gøy?
Jeg er glad jeg fortsatt gjør det. Jeg synes denne jobben stadig byr på fengslende utfordringer på mange plan og jeg er begeistret over å få lov til å fortelle fantastiske historier. Frilanslivet gjør at jeg savner andre folk iblant men jeg er heldigvis svært glad i litteratur og interessert i hvordan mennesker lever sine liv så jeg synes jeg er heldig som får jobbe med det.
Kan du anbefale en bra bok på Storytel?
Jeg har selv tenkt å prøve Nils Nordbergs innlesning av Dostojevskijs Forbrytelse og straff, det gleder jeg meg til.
BIOGRAFI:
Duc Mai-The er utdannet ved Statens Teaterhøgskole. Han har spilt en rekke klassiske roller på teaterscenen. Blant annet Brach i Hedda Gabler, Kavring i Brødrene Løvehjerte, Alex i A Clockwork Orange og Seb i musikalversjonen av Lars Saabye Christensens Beatles. Duc Mai-The har også lang erfaring som innleser av lydbøker. Blant forfatterne han har lest inn er Harlan Coban, Ildefonso Falcones, Wilbur Smith, Merethe Lindstrøm, Carl Frode Tiller, Paul Auster, Cervantes og Charles Dickens.
Les også intervjuene med de siste månedenes innlesere; Lasse Lindtner, Nils Nordberg og Kirsti Grundvig.
Ikke medlem? Prøv Storytel gratis i 14 dager!
Share this:
Like this: