I Mødre og døtre skriver Tiril Broch Aakre om forholdet til moren og omstendighetene rundt selvmordet hennes.
– Hele livet mitt har jeg følt at det var noe ved mamma som jeg ikke forstod, som var skremmende, sier forfatteren.
Etter selvmordet kunne hun våkne opp om natten og kjenne at hele kroppen hennes dirret. Hun hadde fått et stort utslett på tvers av brystet og magen.
– Jeg fikk en opplevelse av at jeg skulle dø, sier hun.
Det tar tid før en baby begynner å oppleve sin mors kropp som adskilt fra sin egen. Etter morens selvmord ble forfatteren på et vis igjen hjemsøkt av det nye barnets forvirring. Hvem sin kropp som tilhørte hvem. Moren eller datteren.
Tiril Broch Aakre kunne reise til syden, men hun kunne ikke rømme fra den følelsen.
– Jeg satt på verandaen med føttene opp og fikk litt sjokk da jeg så hvor mye føttene mine lignet på mamma sine, sier hun.
– Jeg kunne lese resultatene av noen leverprøver som hun hadde tatt og tenke at nå er det noe med min lever. Hun satt så hardt i meg, forteller forfatteren.
På omslaget av Mødre og døtre ser vi en elegant kvinne med et jenteaktig uttrykk i ansiktet, kledd i en hvit knytebluse. Dette lenge før den svenske litteraten Sara Danius gjorde den til et feministisk statement. Hun sitter med knærne på gulvet lent over barna sine med hjerteklistremerker og kunstmaterialer. Et av barna er Tiril, men i dag ser hun mer ut som på bildet av mammaen.
– Det har jeg alltid fått høre, at jeg ligner på moren min, og det har jeg også vært litt redd for, sier forfatteren.
Mødre og døtre er en bok hun har visst at hun skulle skrive lenge. Også mens moren levde. «Det er jo meg det er verdt å skrive om», kunne Tirils mor påpeke.
– Jeg ville si noe vesentlig om henne og oss, men også om noe større, om psykisk sykdom og om de rollene vi står i som kvinner, mødre og døtre, sier hun.
– Hun var jo maler også, så jeg tenkte at det skulle bli et skrevet portrett, at jeg skulle skrive portrettet på en måte slik hun malte meg. Noe som viste det muntre og angstfyllte, og den som svek. Slik har jeg prøvd å la hennes kunstsyn ligge litt til grunn for hennes fortelling, sier Tiril Broch Aakre.
– Etter at mamma var død følte jeg det ble så tragisk og trist, men så når jeg begynte å nøste opp i det, jeg så på tingene hennes og leste det hun hadde skrevet. Da kom det frem en veldig munter og livsglad person. Den tvang seg fram den munterheten. Den styrken hennes. Det som var så livfullt.
I boken møter vi en svært smart, kapabel og sterk kvinne, som blir en sterk kontrast til beskrivelsen av den eldre kvinnen som fortæres av angst og depresjoner senere i livet.
– Hun hadde noe ekstremt opprørsk i seg. En venn kalte henne en rabulist. Det var en veldig sterk drivkraft i det og har vært det hele veien. Hun hadde på seg cardiganen bak frem og kunne ikke gå med et perlekjede uten å måtte knyte det opp og sette det sammen på en ny måte. Det er også noe med hennes generasjon og kvinnebevegelsen på 70-tallet. Alle disse drivkreftene møtes i henne. Opprøret hennes var også preget av at det etablerte borgerlige hjemmet hun vokste opp i var et sted hun hadde opplevd som voldelig og truende mot kvinner, sier Broch Aakre.
Mødre og døtre fikk overveldende gode kritikker da den kom.
«For en bok! Nydelig, varsomt, ærlig og rasende om en mors selvmord», skrev Dagbladets Cathrine Krøger og gav romanen terningkast seks.
Gjennom skriveprosessen og utgivelsen har Tiril Broch Aakre fått et annet syn på hvem moren var og hva som hendte med henne. Nå opplever forfatteren at de med sorger og nære slektninger som er syke kommer til henne.
– Jeg fikk en annen forståelse for hvor syk hun hadde vært og hvor stort problem det hadde vært. Det er det der å skjønne at det var noen mønstre, at det ikke var en unik historie, sier hun.
–Hele prosessen med å forstå mamma har vært å forstå hva psykisk sykdom er.
Jeg tror det er vanskelig å skjønne det med psykisk smerte, fordi det ikke synes. Man kan se et blødende sår og møte det, men dette er annerledes, sier Broch Aakre.
Siden boken kom ut har det skjedd noen selvmord fra veldig kjente og profilerte mennesker, som Ari Behn og nå sist Yahya Hassan. Hva tenker du om de type fortellinger vi har om de som tar ditt eget liv. Hva slags bevissthet hadde du om dette mens du skrev om moren din?
– Etter Ari Behn så du hvordan alles historier om ham ble så viktige. Sånn var det også da mamma døde. Alle kom til meg for å fortelle hvor fantastisk hun var. En fortvilelse slår ut i de fortellingene som kommer etterpå. Vi har ikke ord for det, også blir det noe veldig stort og svulstig. Jeg orket ikke å høre de historiene. Det bikker over i kitsch.
– Men min fortelling er også preget av det at jeg vil fortelle fine ting om henne. Jeg kunne fortelle ting som er mye styggere. Hennes påvirkning på meg har vært på godt og vondt. Fremdeles så kjenner jeg henne i meg. Det har blitt en kraft. Nå kan jeg leve med det uten å bli så redd for det av henne som er i meg og mitt liv, sier forfatteren.
Hør Mødre og døtre i Storytel, lest av Charlotte Frogner.
Like this:
Like Loading...
I Mødre og døtre skriver Tiril Broch Aakre om forholdet til moren og omstendighetene rundt selvmordet hennes.
– Hele livet mitt har jeg følt at det var noe ved mamma som jeg ikke forstod, som var skremmende, sier forfatteren.
Etter selvmordet kunne hun våkne opp om natten og kjenne at hele kroppen hennes dirret. Hun hadde fått et stort utslett på tvers av brystet og magen.
– Jeg fikk en opplevelse av at jeg skulle dø, sier hun.
Det tar tid før en baby begynner å oppleve sin mors kropp som adskilt fra sin egen. Etter morens selvmord ble forfatteren på et vis igjen hjemsøkt av det nye barnets forvirring. Hvem sin kropp som tilhørte hvem. Moren eller datteren.
Tiril Broch Aakre kunne reise til syden, men hun kunne ikke rømme fra den følelsen.
– Jeg satt på verandaen med føttene opp og fikk litt sjokk da jeg så hvor mye føttene mine lignet på mamma sine, sier hun.
– Jeg kunne lese resultatene av noen leverprøver som hun hadde tatt og tenke at nå er det noe med min lever. Hun satt så hardt i meg, forteller forfatteren.
På omslaget av Mødre og døtre ser vi en elegant kvinne med et jenteaktig uttrykk i ansiktet, kledd i en hvit knytebluse. Dette lenge før den svenske litteraten Sara Danius gjorde den til et feministisk statement. Hun sitter med knærne på gulvet lent over barna sine med hjerteklistremerker og kunstmaterialer. Et av barna er Tiril, men i dag ser hun mer ut som på bildet av mammaen.
– Det har jeg alltid fått høre, at jeg ligner på moren min, og det har jeg også vært litt redd for, sier forfatteren.
Mødre og døtre er en bok hun har visst at hun skulle skrive lenge. Også mens moren levde. «Det er jo meg det er verdt å skrive om», kunne Tirils mor påpeke.
– Jeg ville si noe vesentlig om henne og oss, men også om noe større, om psykisk sykdom og om de rollene vi står i som kvinner, mødre og døtre, sier hun.
– Hun var jo maler også, så jeg tenkte at det skulle bli et skrevet portrett, at jeg skulle skrive portrettet på en måte slik hun malte meg. Noe som viste det muntre og angstfyllte, og den som svek. Slik har jeg prøvd å la hennes kunstsyn ligge litt til grunn for hennes fortelling, sier Tiril Broch Aakre.
– Etter at mamma var død følte jeg det ble så tragisk og trist, men så når jeg begynte å nøste opp i det, jeg så på tingene hennes og leste det hun hadde skrevet. Da kom det frem en veldig munter og livsglad person. Den tvang seg fram den munterheten. Den styrken hennes. Det som var så livfullt.
I boken møter vi en svært smart, kapabel og sterk kvinne, som blir en sterk kontrast til beskrivelsen av den eldre kvinnen som fortæres av angst og depresjoner senere i livet.
– Hun hadde noe ekstremt opprørsk i seg. En venn kalte henne en rabulist. Det var en veldig sterk drivkraft i det og har vært det hele veien. Hun hadde på seg cardiganen bak frem og kunne ikke gå med et perlekjede uten å måtte knyte det opp og sette det sammen på en ny måte. Det er også noe med hennes generasjon og kvinnebevegelsen på 70-tallet. Alle disse drivkreftene møtes i henne. Opprøret hennes var også preget av at det etablerte borgerlige hjemmet hun vokste opp i var et sted hun hadde opplevd som voldelig og truende mot kvinner, sier Broch Aakre.
Mødre og døtre fikk overveldende gode kritikker da den kom.
«For en bok! Nydelig, varsomt, ærlig og rasende om en mors selvmord», skrev Dagbladets Cathrine Krøger og gav romanen terningkast seks.
Gjennom skriveprosessen og utgivelsen har Tiril Broch Aakre fått et annet syn på hvem moren var og hva som hendte med henne. Nå opplever forfatteren at de med sorger og nære slektninger som er syke kommer til henne.
– Jeg fikk en annen forståelse for hvor syk hun hadde vært og hvor stort problem det hadde vært. Det er det der å skjønne at det var noen mønstre, at det ikke var en unik historie, sier hun.
–Hele prosessen med å forstå mamma har vært å forstå hva psykisk sykdom er.
Jeg tror det er vanskelig å skjønne det med psykisk smerte, fordi det ikke synes. Man kan se et blødende sår og møte det, men dette er annerledes, sier Broch Aakre.
Siden boken kom ut har det skjedd noen selvmord fra veldig kjente og profilerte mennesker, som Ari Behn og nå sist Yahya Hassan. Hva tenker du om de type fortellinger vi har om de som tar ditt eget liv. Hva slags bevissthet hadde du om dette mens du skrev om moren din?
– Etter Ari Behn så du hvordan alles historier om ham ble så viktige. Sånn var det også da mamma døde. Alle kom til meg for å fortelle hvor fantastisk hun var. En fortvilelse slår ut i de fortellingene som kommer etterpå. Vi har ikke ord for det, også blir det noe veldig stort og svulstig. Jeg orket ikke å høre de historiene. Det bikker over i kitsch.
– Men min fortelling er også preget av det at jeg vil fortelle fine ting om henne. Jeg kunne fortelle ting som er mye styggere. Hennes påvirkning på meg har vært på godt og vondt. Fremdeles så kjenner jeg henne i meg. Det har blitt en kraft. Nå kan jeg leve med det uten å bli så redd for det av henne som er i meg og mitt liv, sier forfatteren.
Hør Mødre og døtre i Storytel, lest av Charlotte Frogner.
Share this:
Like this: