Ivar Nergaard leser så straffedømte sovner på cellene sine om natta. Han leser da også ofte inn krim. Du kan ha hørt ham gjennom bøker av John Le Carré, Torkil Damhaug eller populære Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar.
Hva er de viktigste kvalitetene en god innleser av krimbøker bør ha synes du?
Vi må evne å engasjere. Mane fram Hitchcock-musikken, som i den derre dusjforhengscena i Psycho. Den høyfrekvente klosterakkord-felemusikken. Vi må være fele og bratsj. Og kontrabass. Vi må holde lytteren vår på tå hev. Lede dem fram, men samtidig ikke «lese ulv, ulv» for mye, eller for ofte. Da utvanner vi verktøykassa vår. Alt kan ikke være like spennende.
Og så må vi jo sørge for å holde karakterene adskilt fra hverandre, slik at de står ut, uten å bli slitsomme. Det er alltid en balanse, hvor mye vi skal gjøre ut av karakterene. Og der blir lytterne aldri fornøyd. Noen vil ha mer, noen mindre.
Etter å ha hørt noen av bøkene du har lest inn aner vi en viss tilbakelenthet i stemmen, som skiller din måte å lese inn på fra mange andres. Er det noe du er bevisst på, at du skal få de som hører på til å slappe av, og føle at de er i gode hender?
Jeg vil jo at leseren skal trives med meg på øret. Det er egentlig ganske intimt å høre på lydbok. Derfor vil jeg jo at de skal slappe av og ikke merke at jeg er der, at jeg kommer mellom boka og dem og ødelegger. Men jeg kan ikke si at jeg prøver å være tilbakelent i stemmen. Kan hende jeg har en litt muntlig stil på innlesningene mine. Dialoger blir mer troverdige om vi nøler litt, småstammer legger inn et lite … eh … en pust, et svelg. Det menneskeliggjør og levendegjør dialogen.
Føler du på et visst ansvar overfor forfatterens fortellerstemme, som når du gestalter fortellerstilen til en forfatter som John Le Carré?
La meg først si at med 18 år på baken i tjukkeste Østerdalen og Rena, er jeg mest komfortabel med a-endinger og tjukke l-er. Så mine innlesninger er nok prega av det. Når det gjelder John Le Carrés spionverden fra beste London, så gir jeg disse overklassebritene et penere språk. Med mindre JLC sjøl poengterer at en av spionene snakker cockney eller er fra tjukkeste landsbygda i Wales. Da lasser jeg på med -gjørra og -bannnan og -pottet og ÆLv og bLod.
JLC er en råtass på lange setninger, for øvrig. Kan fort gå 12 linjer der uten punktum. Det er ikke så greit for oss som skal lage flyt. Lettere å lese inni seg da. Men moro å få til sånt, da. Særlig hvis det går på første forsøk.
Kan du fortelle om en bok du har lest inn der du møtte noen uvante utfordringer?
For ikke lenge siden leste jeg inn ei Mikael Niemi-bok der det var en del passasjer, ord og uttrykk på samisk, kvensk og finsk. Da legger jeg sjelen i å få det til så lyttere som kan språket ikke skal få spasmer når de lytter. I dette tilfellet ble det en del gøyale telefoner til Nord Universitet og diverse språkguruer for å få til uttalen tilnærma perfekt. Da setter jeg på opptakeren og lar eksperten lese inn det jeg lurer på, så går jeg tilbake og bruker det i studio.
I Torkil Damhaugs siste bok [Se en annen vei, slippes 24/6], er handlinga lagt til Budapest. Da ble det mange telefoner til Eva Dobos fra Ungarn, nå bosatt i Norge. Jeg samla opp det som var kinkig og fikk god hjelp. For ungarsk er kinkig! Som språkmann, setter jeg min ære i å få til slike ting.
Jeg liker også godt å synge i bøkene. Oftere og oftere så opplever jeg at forfattere legger inn lydsporet av sin oppvekst og musikalske preferanser i historiene sine. Og siden jeg er glad i å synge, så setter jeg min ære i å finne låten det refereres til på nettet og gaule i vei. I original toneart. Det kan jo bli riktig så interessant av og til når min brumlebass skal tangere fistelpuddelrockvokalister fra 80-tallet.
Lever du deg inn i det du leser inn?
Å ja. Griner nok litt på hver eneste innspilling. Alltid et eller annet å snufse over, synes jeg.
Og med mindre det er klare hulk, så lar jeg det komme med. Det er ofte mot slutten av bøker at slikt skjer. Da har jeg blitt godt kjent med karakterene, og har levd med dem, tett på livet ei ukes tid. Jeg liker å dunke inn boka i et jafs, når jeg først har begynt. Uten for mange dagers pause i løpet av innlesningen, så da får jeg karakterene mer under huden. Og det er mange å sympatisere med på det ene eller det andre viset. Så å by på litt klumper i halsen og grøtete stemme, mener jeg er med på å formidle følelsene i bøkene.
Hender det at du blir gjenkjent på bakgrunn av stemmen din og noen som har hørt på en lydbok du har lest inn?
Ja, heldigvis må jeg vel si. Det skjer ganske ofte at folk blir litt rare i trynet sitt når jeg åpner kjeften i butikken eller på toget eller hvor som helst. Da er det plutselig noe som ikke stemmer for dem, og så må de spørre.
Den søteste historia er fra Ila landsfengsel utenfor Oslo. Der har de et gartneri, hvor fanger som har gjort sakene sine bra i fengsel, får tillitt. Jeg er fast kunde der hver vår og liker å skravle med medarbeiderne der, om blomster og været og livet. En av dem utbrøt umiddelbart på sin klingende Grimstad-dialekt; «åh, du har e sovna mye te!» Han la ut om hvordan han hørte på lydbøker hver dag, og at jeg ofte var på øret om kvelden da han skulle legge seg. Han var kraftig dyslektisk og hadde oppdaga bøker via lydbok.
En utrulig fin fyr som jeg skravla mye med hver gang jeg var der. Fikk en nøkkelring av ham, som han hadde smidd i smia. Nå er han forhåpentligvis ute i det fri. Med esse og slegge og hammer og lydbok på fullt volum over ambolten!
Hvilke bøker liker du selv å lese på fritiden?
Det blir for lite ork i hverdagen til å lese utenom lydbokinnlesinga. Dessverre. Har Lars Saabye Christensen som en favoritt og Byens spor-trilogien har jeg begynt på. Likeledes Simon Stranger. Men de ligger fortsatt på et fullt nattbord. I påsken skal de til pers. Jeg lover.
Kan du anbefale en lydbok på Storytel?
Har egentlig bare lyst til å si til lytterne at kanskje de bør utfordre seg sjøl på å prøve noe uvant. En innleser de mener de har litt dårlig kjemi med i begynnelsen kan jo fort bli en ny innertier bare de får litt tid sammen. Gode låter er jo ofte de du må høre på mer enn en gang for å like. Sånn tror jeg det kan også kan være med innlesere.
Jeg vil også utfordre lytterne på teste ut ukjente forfattere og genre også. Gi det en sjanse. Gi det en time. Eller to. Er du en krimtype, så tar du ikke skade av å prøve noe nytt. Eller omvendt. Og det er sikkert mye fint på svensk eller engelsk også.
BIOGRAFI
Ivar Nergaard er skuespiller, tekstforfatter, musiker og en svært erfaren innleser av lydbøker. Stemmen hans er derfor kjent for mange. Nergaard leser inn mye krim, blant annet bøkene til den britiske krimmesteren John le Carré, norske Torkil Damhaug og en rekke andre.
Han har også vært programleder for TVNorges Skjult kamera, spilt sitcom på TV2 og hatt eget humorprogram med Adamseplene på NRK TV. Sist det ble kåret en innleserfavoritt blant lydboklyttere i 2012, vant Ivar i begge kategoriene; voksenbøker og barnebøker. I 2018 ga han ut viseplate med egne tolkninger av sambygdingen Vidar Sandbeck. Se alle bøkene lest av Ivar Nergaard
Ivar Nergaard leser så straffedømte sovner på cellene sine om natta. Han leser da også ofte inn krim. Du kan ha hørt ham gjennom bøker av John Le Carré, Torkil Damhaug eller populære Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar.
Hva er de viktigste kvalitetene en god innleser av krimbøker bør ha synes du?
Vi må evne å engasjere. Mane fram Hitchcock-musikken, som i den derre dusjforhengscena i Psycho. Den høyfrekvente klosterakkord-felemusikken. Vi må være fele og bratsj. Og kontrabass. Vi må holde lytteren vår på tå hev. Lede dem fram, men samtidig ikke «lese ulv, ulv» for mye, eller for ofte. Da utvanner vi verktøykassa vår. Alt kan ikke være like spennende.
Og så må vi jo sørge for å holde karakterene adskilt fra hverandre, slik at de står ut, uten å bli slitsomme. Det er alltid en balanse, hvor mye vi skal gjøre ut av karakterene. Og der blir lytterne aldri fornøyd. Noen vil ha mer, noen mindre.
Etter å ha hørt noen av bøkene du har lest inn aner vi en viss tilbakelenthet i stemmen, som skiller din måte å lese inn på fra mange andres. Er det noe du er bevisst på, at du skal få de som hører på til å slappe av, og føle at de er i gode hender?
Jeg vil jo at leseren skal trives med meg på øret. Det er egentlig ganske intimt å høre på lydbok. Derfor vil jeg jo at de skal slappe av og ikke merke at jeg er der, at jeg kommer mellom boka og dem og ødelegger. Men jeg kan ikke si at jeg prøver å være tilbakelent i stemmen. Kan hende jeg har en litt muntlig stil på innlesningene mine. Dialoger blir mer troverdige om vi nøler litt, småstammer legger inn et lite … eh … en pust, et svelg. Det menneskeliggjør og levendegjør dialogen.
Føler du på et visst ansvar overfor forfatterens fortellerstemme, som når du gestalter fortellerstilen til en forfatter som John Le Carré?
La meg først si at med 18 år på baken i tjukkeste Østerdalen og Rena, er jeg mest komfortabel med a-endinger og tjukke l-er. Så mine innlesninger er nok prega av det. Når det gjelder John Le Carrés spionverden fra beste London, så gir jeg disse overklassebritene et penere språk. Med mindre JLC sjøl poengterer at en av spionene snakker cockney eller er fra tjukkeste landsbygda i Wales. Da lasser jeg på med -gjørra og -bannnan og -pottet og ÆLv og bLod.
JLC er en råtass på lange setninger, for øvrig. Kan fort gå 12 linjer der uten punktum. Det er ikke så greit for oss som skal lage flyt. Lettere å lese inni seg da. Men moro å få til sånt, da. Særlig hvis det går på første forsøk.
Kan du fortelle om en bok du har lest inn der du møtte noen uvante utfordringer?
For ikke lenge siden leste jeg inn ei Mikael Niemi-bok der det var en del passasjer, ord og uttrykk på samisk, kvensk og finsk. Da legger jeg sjelen i å få det til så lyttere som kan språket ikke skal få spasmer når de lytter. I dette tilfellet ble det en del gøyale telefoner til Nord Universitet og diverse språkguruer for å få til uttalen tilnærma perfekt. Da setter jeg på opptakeren og lar eksperten lese inn det jeg lurer på, så går jeg tilbake og bruker det i studio.
I Torkil Damhaugs siste bok [Se en annen vei, slippes 24/6], er handlinga lagt til Budapest. Da ble det mange telefoner til Eva Dobos fra Ungarn, nå bosatt i Norge. Jeg samla opp det som var kinkig og fikk god hjelp. For ungarsk er kinkig! Som språkmann, setter jeg min ære i å få til slike ting.
Jeg liker også godt å synge i bøkene. Oftere og oftere så opplever jeg at forfattere legger inn lydsporet av sin oppvekst og musikalske preferanser i historiene sine. Og siden jeg er glad i å synge, så setter jeg min ære i å finne låten det refereres til på nettet og gaule i vei. I original toneart. Det kan jo bli riktig så interessant av og til når min brumlebass skal tangere fistelpuddelrockvokalister fra 80-tallet.
Lever du deg inn i det du leser inn?
Å ja. Griner nok litt på hver eneste innspilling. Alltid et eller annet å snufse over, synes jeg.
Og med mindre det er klare hulk, så lar jeg det komme med. Det er ofte mot slutten av bøker at slikt skjer. Da har jeg blitt godt kjent med karakterene, og har levd med dem, tett på livet ei ukes tid. Jeg liker å dunke inn boka i et jafs, når jeg først har begynt. Uten for mange dagers pause i løpet av innlesningen, så da får jeg karakterene mer under huden. Og det er mange å sympatisere med på det ene eller det andre viset. Så å by på litt klumper i halsen og grøtete stemme, mener jeg er med på å formidle følelsene i bøkene.
Hender det at du blir gjenkjent på bakgrunn av stemmen din og noen som har hørt på en lydbok du har lest inn?
Ja, heldigvis må jeg vel si. Det skjer ganske ofte at folk blir litt rare i trynet sitt når jeg åpner kjeften i butikken eller på toget eller hvor som helst. Da er det plutselig noe som ikke stemmer for dem, og så må de spørre.
Den søteste historia er fra Ila landsfengsel utenfor Oslo. Der har de et gartneri, hvor fanger som har gjort sakene sine bra i fengsel, får tillitt. Jeg er fast kunde der hver vår og liker å skravle med medarbeiderne der, om blomster og været og livet. En av dem utbrøt umiddelbart på sin klingende Grimstad-dialekt; «åh, du har e sovna mye te!» Han la ut om hvordan han hørte på lydbøker hver dag, og at jeg ofte var på øret om kvelden da han skulle legge seg. Han var kraftig dyslektisk og hadde oppdaga bøker via lydbok.
En utrulig fin fyr som jeg skravla mye med hver gang jeg var der. Fikk en nøkkelring av ham, som han hadde smidd i smia. Nå er han forhåpentligvis ute i det fri. Med esse og slegge og hammer og lydbok på fullt volum over ambolten!
Hvilke bøker liker du selv å lese på fritiden?
Det blir for lite ork i hverdagen til å lese utenom lydbokinnlesinga. Dessverre. Har Lars Saabye Christensen som en favoritt og Byens spor-trilogien har jeg begynt på. Likeledes Simon Stranger. Men de ligger fortsatt på et fullt nattbord. I påsken skal de til pers. Jeg lover.
Kan du anbefale en lydbok på Storytel?
Har egentlig bare lyst til å si til lytterne at kanskje de bør utfordre seg sjøl på å prøve noe uvant. En innleser de mener de har litt dårlig kjemi med i begynnelsen kan jo fort bli en ny innertier bare de får litt tid sammen. Gode låter er jo ofte de du må høre på mer enn en gang for å like. Sånn tror jeg det kan også kan være med innlesere.
Jeg vil også utfordre lytterne på teste ut ukjente forfattere og genre også. Gi det en sjanse. Gi det en time. Eller to. Er du en krimtype, så tar du ikke skade av å prøve noe nytt. Eller omvendt. Og det er sikkert mye fint på svensk eller engelsk også.
BIOGRAFI
Ivar Nergaard er skuespiller, tekstforfatter, musiker og en svært erfaren innleser av lydbøker. Stemmen hans er derfor kjent for mange. Nergaard leser inn mye krim, blant annet bøkene til den britiske krimmesteren John le Carré, norske Torkil Damhaug og en rekke andre.
Han har også vært programleder for TVNorges Skjult kamera, spilt sitcom på TV2 og hatt eget humorprogram med Adamseplene på NRK TV. Sist det ble kåret en innleserfavoritt blant lydboklyttere i 2012, vant Ivar i begge kategoriene; voksenbøker og barnebøker. I 2018 ga han ut viseplate med egne tolkninger av sambygdingen Vidar Sandbeck.
Se alle bøkene lest av Ivar Nergaard
Share this:
Like this: