—Jeg må alltid vokte meg for å tøffe meg når jeg leser krim, sier Haakon Strøm. Han er lidenskapelig opptatt av hva det vil si å være en god innleser. Haakon er skuespiller av yrke og stemmen hans er kanskje best kjent for de som liker svenske krimforfattere som Lars Kepler og Viveca Sten. Eller norske Torkil Damhaug for den saks skyld. I tillegg har han lest inn en hel del barnebøker.
Hva synes du er de viktigste kvalitetene for en innleser? Det grunnleggende er viktigst: En god stemme og god diksjon. Når det er sagt er ikke «en god stemme» bare én spesifikk ting. Den må være god å lytte til over lang tid. For eksempel er både Anders Ribu og Duc Mai-The fremragende innlesere, men stemmekvaliteten deres er ulik.
Lever du deg inn i det du leser? Ja, jeg gjør det. Det er vanskelig å la være. Selv i faglitteratur, når planen er å holde en nøytral og informativ tone, rives jeg med etter hvert.
Kan du fortelle litt om den boken du leser inn nå? Nå skal jeg straks i gang med en kremjobb! Jeg har vært så heldig å få lese inn mange av Kepler-bøkene. Ivar Nergaard og Nils Nordberg har lest de resterende, så jeg er i godt selskap. Nå har serien norsk 10-årsjubileum, og i den forbindelse kommer første bok, «Hypnotisøren», ut igjen, men denne gang med 30 % nytt innhold fra forfatterne, ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril.
Dette er den såkalte «Black Edition», og den skal jeg få lese inn. Gjett om jeg gleder meg! Det er en fryd å lese Kepler, av to hovedgrunner: Drivende, gode plot og godt, gjennomarbeidet språk.
Du har en del krimbøker på samvittigheten. Er det visse egenskaper en god krimstemme skal ha synes du? Eller visse klisjeer man helst skal unngå? Jeg må alltid vokte meg for å «tøffe meg» når jeg leser inn krim. Noen ganger får jeg det til, andre ganger ikke. Det mest utfordrende, for min egen del, er å få flyt og naturlighet i de scenene hvor etterforskerteamet diskuterer saken på en møterom på politihuset. Og tro meg; i krimbøker florerer det av denne typen scener. Jeg tror alle stemmer kan lese krim, i og med at sjangeren er såpass variert etter hvert. Det morsomme med å lese krim, når plotet er vanntett og språket er godt, er å drive handlingen fremover, og lede lytteren fra den ene cliffhangeren til den neste.
Har det hendt at du har syntes at det er vanskelig å lese inn noe? Enten det er på grunn av temaet eller språket? Lange setninger er alltid utfordrende. Men når setningene er gode er utfordringen en fryd. Er de dårlige, ja da… Det hender jeg kjefter og smeller over dårlig språk, men her skal jeg, naturlig nok, ikke komme med eksempler. Ellers er bøker med mange, for meg, fremmede person- og stedsnavn, som for eksempel «Seks mistenkte» av Vikas Swarup, en utfordring (kommer i Storytel 20. mars). Det kan være vanskelig å finne flyten, når jeg stadig må stoppe for å dobbeltsjekke uttale. Ellers har jeg ikke så langt, i løpet av mine 15 år som innleser, støtt på et tema jeg har hatt problemer med å formidle.
Har du opplevd at noen kjenner igjen stemmen din etter å ha hørt deg på lydbok? Hvordan er det? Joda, i middagsselskaper hender det ofte, når jeg forteller at jeg er lydbokinnleser, at folk opplever at «det er noe kjent» med stemmen min og at de har hørt den eller den boken. En gang gikk jeg med bøsse for TV-aksjonen og banket på en dør på Montebello. Damen som åpnet stusset da jeg presenterte mitt ærend, og så kom vi raskt frem til at hun for tiden hørte på «Sikre tegn på din død» av Torkil Damhaug. Dette er alltid gledelig, og minner meg på at det jeg gjør i en konsentrert periode over noen dager, lever videre i lang tid, uavhengig av meg. For en teaterskuespiller som meg, som hovedsakelig forholder seg til øyeblikket på scenen, er dette lett å glemme.
Også har du lest inn barnebøker som f.eks. Elias. Her bruker du litt forskjellige stemmer. Hvordan er det? Å lese inn barnebøker er jo generelt en stor glede, mye fordi disse bøkene er skrevet med tanke på høytlesning. Jeg koser meg med stemmelegging, og det gjelder å holde tunga rett i munnen, bokstavelig talt. I en lang bok med mange stemmer kan det være lett å miste oversikten. Ofte er det lurt å lese inn små eksempler i korte lydfiler, som man underveis kan lytte til for å huske «hvordan den stemmen egentlig var igjen». Til slutt må jeg legge til at jeg ikke er noen stemmekunstner. Hør heller på tidligere nevnte Ivar Nergaard, Terje Strømdahl eller Inger Gundersen. Det er stemmekunst!
Hva slags bøker liker du å lese på fritiden? I og med at jeg leser så mye krim i jobbsammenheng, blir det lite av dette på privaten. Det jeg leser mest utenom jobb er norske samtidsromaner om mellommenneskelige relasjoner. Trude Marstein og Nina Lykke er to soleklare favoritter.
Kan du anbefale er bra bok på Storytel? Jeg slår et slag for Tor Stokkes innlesning av «Tante Augusta» av Graham Greene. Jeg er svært begeistret for boken i utgangspunktet, og jeg synes Tor Stokke har funnet den perfekte stil for denne historien. Den utmerkede teksten blir enda bedre, og når det er tilfelle, da er det fabelaktig å høre på lydbok!
—Jeg må alltid vokte meg for å tøffe meg når jeg leser krim, sier Haakon Strøm. Han er lidenskapelig opptatt av hva det vil si å være en god innleser. Haakon er skuespiller av yrke og stemmen hans er kanskje best kjent for de som liker svenske krimforfattere som Lars Kepler og Viveca Sten. Eller norske Torkil Damhaug for den saks skyld. I tillegg har han lest inn en hel del barnebøker.
Hva synes du er de viktigste kvalitetene for en innleser?
Det grunnleggende er viktigst: En god stemme og god diksjon. Når det er sagt er ikke «en god stemme» bare én spesifikk ting. Den må være god å lytte til over lang tid. For eksempel er både Anders Ribu og Duc Mai-The fremragende innlesere, men stemmekvaliteten deres er ulik.
Lever du deg inn i det du leser?
Ja, jeg gjør det. Det er vanskelig å la være. Selv i faglitteratur, når planen er å holde en nøytral og informativ tone, rives jeg med etter hvert.
Kan du fortelle litt om den boken du leser inn nå?
Nå skal jeg straks i gang med en kremjobb! Jeg har vært så heldig å få lese inn mange av Kepler-bøkene. Ivar Nergaard og Nils Nordberg har lest de resterende, så jeg er i godt selskap. Nå har serien norsk 10-årsjubileum, og i den forbindelse kommer første bok, «Hypnotisøren», ut igjen, men denne gang med 30 % nytt innhold fra forfatterne, ekteparet Alexander Ahndoril og Alexandra Coelho Ahndoril.
Dette er den såkalte «Black Edition», og den skal jeg få lese inn. Gjett om jeg gleder meg! Det er en fryd å lese Kepler, av to hovedgrunner: Drivende, gode plot og godt, gjennomarbeidet språk.
Du har en del krimbøker på samvittigheten. Er det visse egenskaper en god krimstemme skal ha synes du? Eller visse klisjeer man helst skal unngå?
Jeg må alltid vokte meg for å «tøffe meg» når jeg leser inn krim. Noen ganger får jeg det til, andre ganger ikke. Det mest utfordrende, for min egen del, er å få flyt og naturlighet i de scenene hvor etterforskerteamet diskuterer saken på en møterom på politihuset. Og tro meg; i krimbøker florerer det av denne typen scener. Jeg tror alle stemmer kan lese krim, i og med at sjangeren er såpass variert etter hvert. Det morsomme med å lese krim, når plotet er vanntett og språket er godt, er å drive handlingen fremover, og lede lytteren fra den ene cliffhangeren til den neste.
Har det hendt at du har syntes at det er vanskelig å lese inn noe? Enten det er på grunn av temaet eller språket?
Lange setninger er alltid utfordrende. Men når setningene er gode er utfordringen en fryd. Er de dårlige, ja da… Det hender jeg kjefter og smeller over dårlig språk, men her skal jeg, naturlig nok, ikke komme med eksempler. Ellers er bøker med mange, for meg, fremmede person- og stedsnavn, som for eksempel «Seks mistenkte» av Vikas Swarup, en utfordring (kommer i Storytel 20. mars). Det kan være vanskelig å finne flyten, når jeg stadig må stoppe for å dobbeltsjekke uttale. Ellers har jeg ikke så langt, i løpet av mine 15 år som innleser, støtt på et tema jeg har hatt problemer med å formidle.
Har du opplevd at noen kjenner igjen stemmen din etter å ha hørt deg på lydbok? Hvordan er det?
Joda, i middagsselskaper hender det ofte, når jeg forteller at jeg er lydbokinnleser, at folk opplever at «det er noe kjent» med stemmen min og at de har hørt den eller den boken. En gang gikk jeg med bøsse for TV-aksjonen og banket på en dør på Montebello. Damen som åpnet stusset da jeg presenterte mitt ærend, og så kom vi raskt frem til at hun for tiden hørte på «Sikre tegn på din død» av Torkil Damhaug. Dette er alltid gledelig, og minner meg på at det jeg gjør i en konsentrert periode over noen dager, lever videre i lang tid, uavhengig av meg. For en teaterskuespiller som meg, som hovedsakelig forholder seg til øyeblikket på scenen, er dette lett å glemme.
Også har du lest inn barnebøker som f.eks. Elias. Her bruker du litt forskjellige stemmer. Hvordan er det?
Å lese inn barnebøker er jo generelt en stor glede, mye fordi disse bøkene er skrevet med tanke på høytlesning. Jeg koser meg med stemmelegging, og det gjelder å holde tunga rett i munnen, bokstavelig talt. I en lang bok med mange stemmer kan det være lett å miste oversikten. Ofte er det lurt å lese inn små eksempler i korte lydfiler, som man underveis kan lytte til for å huske «hvordan den stemmen egentlig var igjen». Til slutt må jeg legge til at jeg ikke er noen stemmekunstner. Hør heller på tidligere nevnte Ivar Nergaard, Terje Strømdahl eller Inger Gundersen. Det er stemmekunst!
Hva slags bøker liker du å lese på fritiden?
I og med at jeg leser så mye krim i jobbsammenheng, blir det lite av dette på privaten. Det jeg leser mest utenom jobb er norske samtidsromaner om mellommenneskelige relasjoner. Trude Marstein og Nina Lykke er to soleklare favoritter.
Kan du anbefale er bra bok på Storytel?
Jeg slår et slag for Tor Stokkes innlesning av «Tante Augusta» av Graham Greene. Jeg er svært begeistret for boken i utgangspunktet, og jeg synes Tor Stokke har funnet den perfekte stil for denne historien. Den utmerkede teksten blir enda bedre, og når det er tilfelle, da er det fabelaktig å høre på lydbok!
Se alle bøkene innlest av Haakon Strøm
Share this:
Like this: