Lucinda Riley føler slektskap med alle sine figurer. I dette intervjuet innrømmer hun at det er Tiggy, Månesøsteren, som likner mest på henne selv.
Månesøsteren, den femte boka i Lucinda Rileys uhyre populære De syv søstre-serie, er nå endelig tilgjengelig i Storytel.
Idet vi møter Tiggy, befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun er ansatt som viltkonsulent på en isolert eiendom som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird. Her treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som hevder at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania. I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.
Tiggy er den mest spirituelle av søstrene, og de erter henne stadig med kallenavnet «snøfnugg». Hvordan fant du frem til stemmen hennes?
– Jeg gledet meg veldig til å ta fatt på Tiggys historie, for jeg følte på flere måter at hun var den søsteren som lignet mest på meg selv. Da jeg skrev de andre bøkene i serien, begynte jeg alltid med fortidshistorien, for deretter å skrive om søstrene i nåtid. Men når det gjelder Månesøsteren, begynte jeg med Tiggys stemme og alt falt bare helt naturlig.
Jeg prøver å unngå å si at jeg bruker meg selv i karakterene, både Tiggy og jeg har en lidenskap for det spirituelle og samme måte å se verden på. Jeg elsket hvert sekund mens jeg skrev om henne. Det føltes så enkelt.
Lucinda Riley er født i Irland, og skrev sin første bok da hun var 24 år gammel. Bøkene hennes er oversatt til over tretti språk. (Foto: Astrid Waller)
Hva slags relasjon har Tiggy til sin mytologiske motpart, Taygete?
– Akkurat som Maia levde Taygete i isolasjon oppe i et fjell i Sparta, som er oppkalt etter henne. Og i likhet med hennes eldste søster ble også hun et offer for Zevs’ begjær. For å unnslippe hans forfølgelse vendte hun seg til Artemis, guden for jakt og ville dyr. Artemis forvandlet henne til et rådyr, men Taygete var ikke trygg veldig lenge, for Zevs fant henne til slutt og skjøt henne med en pil.
Som i de tidligere bøkene er søstrenes historier basert på deres mytologiske motpart. Min Tiggy søker også isolasjon i det vakre Highland-landskapet på eiendommen Kinnaird, hvor hun møter Zed Eszu – etternavnet hans er anagram for Zevs. Denne mektigste av gudene hadde et øye for de vakre og kloke syv søstrene, og som Maia forteller oss i sin historie, er Zed også ute etter å vinne Tiggys gunst. Månesøsteren refererer ikke kun til gresk mytologi, men også til eldre britiske romani- og spanske gitanotradisjoner: I begge kulturer er månen av stor betydning og fungerer som den feminine motparten til solens maskuline fryktløshet.
I Månesøsteren løfter du frem flere miljømessige utfordringer, så som ubalansen i økosystemet, forvaltning av hjortevilt og veganisme. Hva fikk deg til å ta opp disse temaene?
– Jeg har lært masse om hva vi mennesker tar for gitt når det kommer til miljø, og det har gjort meg mer oppmerksom. Tiggy er veganer, og fra venner fikk jeg tips til oppskrifter og nyttig kunnskap om det å leve på en slik diett, særlig i avsidesliggende strøk.
På eiendommen Alladale, som har gitt inspirasjon til Kinnaird i romanen, fortalte skogvokterne meg om hvordan nedbryting av skogene og den moderne livsførselen har påvirket det skotske landskapet, og om hvordan det ubalanserte økosystemet er avhengig av at vi mennesker griper inn. Som Tiggy var også jeg skremt av tanken på forvaltningen av hjortevilt, men jo mer jeg lærte om arbeidet på eiendommene i det skotske høylandet og om mangelen på rovdyr, desto bedre forstod jeg hvor viktig det er at vi gjør noe med det.
Når det gjelder villkattene, var de like gretne som Tiggy opplevde det i boka! Skogvokterne på Alladale fortalte meg om programmet for villkattoppdrett i Skottland for å verne om denne sjeldne arten, men dessverre er det sjelden de formerer seg i slike oppdrett.
De syv søstre-serien handler om syv adoptivsøstre og deres jakt etter hvor de kommer fra. Hver søster får en roman. Serien er inspirert av legendene rundt stjernebildet De syv søstre.
DET SPIRITUELLE KONTRA DET VITENSKAPELIGE
Tiggy og Charlie diskuterer ofte ulikhetene mellom det spirituelle og vitenskapen. Tror du det er rom for begge deler?
– Definitivt – jeg forstår både Charlies og Tiggys synspunkter, og det gledet meg at de sakte, men sikkert nærmet seg et kompromiss, etter hvert som de ble bedre kjent. Tiggy er en dyktig forsker, men gjennom reisen tilbake til fortiden åpner hun mer og mer opp for sine evner til healing. Jeg har skrevet om det åndelige tidligere, tydeligst i Midnattsrosen, gjennom karakteren Anahita, men aldri så gjennomført som i Tiggys historie. Jeg synes det var fint å få vite mer om magien rundt de spanske sigøyner-brujas.
Gjennom karakteren Zara undersøker du hvordan konflikter og skilsmisser kan påvirke barna. Visste du fra starten av at du ville ta opp dette temaet i Månesøsteren?
– Zara var en av de mest komplekse karakterene å skildre. Jeg er veldig interessert i å utforske utradisjonelle familier og forhold, og ekteskap ender jo dessverre ikke alltid med at man «lever lykkelig alle sine dager». Barn blir uskyldige ofre som må forholde seg til de utfordringer et brudd drar med seg, og føler seg ofte på en eller annen måte skyldige, slik som Zara gjør.
Du er selv utdannet ballettdanser, prøvdedu deg noen gang på flamenco? Hvordan arbeidet du med research i Granada?
– Jeg ville skrive om en danser i løpet av serien, og jeg tenkte at Tiggy, som er så grasiøs, ville passe best. Det var svært fascinerende å være der og utforske Sacramonte, og det beste var den kvelden jeg opplevde et live flamencoshow i en av hulene oppe i fjellet. Det å være så nær gitano-danserne og å oppleve den kraftfulle musikken, tok meg virkelig tilbake til Lucías tid. Og som en avslutning på denne herlige tiden tok jeg en dans med dem!
Karakteren Lucía Albaycín er basert på den berømte flamenco-danseren Carmen Amaya. Hva var det som gjorde at du valgte å skape en fiktiv karakter fremfor å skrive om Carmen?
– Carmen Amaya var en ekte legende, i den forstand at alt vi vet om henne er overlevert muntlig. Dermed har det også stadig blitt endret, ved flere anledninger også av Carmen selv. Min hovedkilde var biografien Queen of the Gypsies av Paco Sevilla, som har gjort et utmerket arbeid med å dokumentere hennes liv fra fødsel til død. Ikke engang Sevilla kunne bekrefte konkrete detaljer som når og hvor hun ble født. Derfor valgte jeg å frigjøre meg fra mytene om Carmens liv, og fant opp karakteren Lucía Albaycín. Hennes elsker, Meñique, er løselig basert på gitaristen Sabicas, som var Carmens partner i størsteparten av hennes liv. Men fortellingen om da flamenco-cuadroen gjemte seg i kjelleren under et teater da Madrid ble angrepet, og deres senere flukt til Lisboa, går for å være sann.
Du finner De syv søstre-serien og mange andre Lucinda Riley-bøker på norsk i Storytel.
METOO-KAMPANJEN
Zeds grove oppførsel mot Tiggy kan defineres som seksuell trakassering, som Charlie sier i romanen. Var du inspirert av MeToo-kampanjen?
– Jeg har støttet #MeToo-kampanjen fullt ut og er imponert over styrken til de unge kvinnene som delte sine historier. Zeds måte å behandle Tiggy på var hele tiden ment å være en del av historien fordi det er basert på hendelsene i gresk mytologi. I en moderne kontekst gir handlingene hans helt andre konsekvenser, og det er riktig at Charlie forsvarer Tiggy når det blir kjent hva hun har vært gjennom.
Handlingen i romanen er lagt til 2008, mens jeg skrev Månesøsteren i 2017, og det er utrolig hvilke forandringer som har skjedd på under et tiår. Mediene var fulle av diverse saker om forhold på arbeidsplasser, så, ja, temaet lå fremst i pannebrasken.
Du har skrevet en bok i året i serien om de syv søstre. Tenker du å ta et avbrekk for å fokusere på andre prosjekter, eller skal du holde det samme høye tempoet?
– Jeg har jobbet med serien om de syv søstrene så å si uten stans siden jeg begynte i 2014, og det har vært et morsomt maraton. Jeg har levd og åndet for historiene deres kontinuerlig, og jeg føler meg så heldig som har hatt lesere som har heiet meg frem.
Etter Tiggys historie kom jeg opp til overflaten for et lite pusterom og for å jobbe med et annet prosjekt. Jeg tilbrakte sommeren med å skrive på en frittstående roman med handling fra Southwold, en nydelig engelsk kystby. Sommerfuglrommet[kommer på norsk i Storytel 2020] kom ut i Storbritannia og ellers i verden i løpet av våren 2019. Nå er jeg klar til å ta fatt på resten av søster-historiene.
Kan du fortelle oss om hva du har i tankene for Electra i din neste søster-bok, Solsøsteren?
– Vi møter Electra i slutten av Månesøsteren, og det er i stor kontrast til Tiggys naturlige og mer uskyldige verden i det skotske høylandet. Vi befinner oss i New York, og leseren forstår umiddelbart at Electra ikke er frisk. Hun er den av søstrene vi har sett minst til i serien så langt, og på samme måte som med CeCe har de andre søstrene sagt ganske mye stygt om henne. Jeg ser frem til å høre hennes egen versjon av historien, og også få vite mer om hennes fortid, som fører meg til de nydelige savannene i Kenya.
Lucinda Riley føler slektskap med alle sine figurer. I dette intervjuet innrømmer hun at det er Tiggy, Månesøsteren, som likner mest på henne selv.
Månesøsteren, den femte boka i Lucinda Rileys uhyre populære De syv søstre-serie, er nå endelig tilgjengelig i Storytel.
Idet vi møter Tiggy, befinner hun seg i det skotske høylandet, der hun er ansatt som viltkonsulent på en isolert eiendom som drives av den gåtefulle Charlie Kinnaird. Her treffer hun også Chilly, en eldre sigøyner som hevder at det er forutbestemt at han er den som skal lede henne tilbake til røttene i Andalusia i Spania. I skyggen av det praktfulle Alhambra oppdager Tiggy sin forbindelse til de legendariske sigøynerne i Sacromonte – og til «La Candela» – sin tids mest berømte flamenco-danserinne.
Ikke medlem i Storytel? Få de første 14 dagene gratis!
Tiggy er den mest spirituelle av søstrene, og de erter henne stadig med kallenavnet «snøfnugg». Hvordan fant du frem til stemmen hennes?
– Jeg gledet meg veldig til å ta fatt på Tiggys historie, for jeg følte på flere måter at hun var den søsteren som lignet mest på meg selv. Da jeg skrev de andre bøkene i serien, begynte jeg alltid med fortidshistorien, for deretter å skrive om søstrene i nåtid. Men når det gjelder Månesøsteren, begynte jeg med Tiggys stemme og alt falt bare helt naturlig.
Jeg prøver å unngå å si at jeg bruker meg selv i karakterene, både Tiggy og jeg har en lidenskap for det spirituelle og samme måte å se verden på. Jeg elsket hvert sekund mens jeg skrev om henne. Det føltes så enkelt.
Bøkene hennes er oversatt til over tretti språk. (Foto: Astrid Waller)
Hva slags relasjon har Tiggy til sin mytologiske motpart, Taygete?
– Akkurat som Maia levde Taygete i isolasjon oppe i et fjell i Sparta, som er oppkalt etter henne. Og i likhet med hennes eldste søster ble også hun et offer for Zevs’ begjær. For å unnslippe hans forfølgelse vendte hun seg til Artemis, guden for jakt og ville dyr. Artemis forvandlet henne til et rådyr, men Taygete var ikke trygg veldig lenge, for Zevs fant henne til slutt og skjøt henne med en pil.
Som i de tidligere bøkene er søstrenes historier basert på deres mytologiske motpart. Min Tiggy søker også isolasjon i det vakre Highland-landskapet på eiendommen Kinnaird, hvor hun møter Zed Eszu – etternavnet hans er anagram for Zevs. Denne mektigste av gudene hadde et øye for de vakre og kloke syv søstrene, og som Maia forteller oss i sin historie, er Zed også ute etter å vinne Tiggys gunst. Månesøsteren refererer ikke kun til gresk mytologi, men også til eldre britiske romani- og spanske gitanotradisjoner: I begge kulturer er månen av stor betydning og fungerer som den feminine motparten til solens maskuline fryktløshet.
DET UBALANSERTE ØKOSYSTEMET
I Månesøsteren løfter du frem flere miljømessige utfordringer, så som ubalansen i økosystemet, forvaltning av hjortevilt og veganisme. Hva fikk deg til å ta opp disse temaene?
– Jeg har lært masse om hva vi mennesker tar for gitt når det kommer til miljø, og det har gjort meg mer oppmerksom. Tiggy er veganer, og fra venner fikk jeg tips til oppskrifter og nyttig kunnskap om det å leve på en slik diett, særlig i avsidesliggende strøk.
På eiendommen Alladale, som har gitt inspirasjon til Kinnaird i romanen, fortalte skogvokterne meg om hvordan nedbryting av skogene og den moderne livsførselen har påvirket det skotske landskapet, og om hvordan det ubalanserte økosystemet er avhengig av at vi mennesker griper inn. Som Tiggy var også jeg skremt av tanken på forvaltningen av hjortevilt, men jo mer jeg lærte om arbeidet på eiendommene i det skotske høylandet og om mangelen på rovdyr, desto bedre forstod jeg hvor viktig det er at vi gjør noe med det.
Når det gjelder villkattene, var de like gretne som Tiggy opplevde det i boka! Skogvokterne på Alladale fortalte meg om programmet for villkattoppdrett i Skottland for å verne om denne sjeldne arten, men dessverre er det sjelden de formerer seg i slike oppdrett.
DET SPIRITUELLE KONTRA DET VITENSKAPELIGE
Tiggy og Charlie diskuterer ofte ulikhetene mellom det spirituelle og vitenskapen. Tror du det er rom for begge deler?
– Definitivt – jeg forstår både Charlies og Tiggys synspunkter, og det gledet meg at de sakte, men sikkert nærmet seg et kompromiss, etter hvert som de ble bedre kjent. Tiggy er en dyktig forsker, men gjennom reisen tilbake til fortiden åpner hun mer og mer opp for sine evner til healing. Jeg har skrevet om det åndelige tidligere, tydeligst i Midnattsrosen, gjennom karakteren Anahita, men aldri så gjennomført som i Tiggys historie. Jeg synes det var fint å få vite mer om magien rundt de spanske sigøyner-brujas.
Gjennom karakteren Zara undersøker du hvordan konflikter og skilsmisser kan påvirke barna. Visste du fra starten av at du ville ta opp dette temaet i Månesøsteren?
– Zara var en av de mest komplekse karakterene å skildre. Jeg er veldig interessert i å utforske utradisjonelle familier og forhold, og ekteskap ender jo dessverre ikke alltid med at man «lever lykkelig alle sine dager». Barn blir uskyldige ofre som må forholde seg til de utfordringer et brudd drar med seg, og føler seg ofte på en eller annen måte skyldige, slik som Zara gjør.
Du er selv utdannet ballettdanser, prøvde du deg noen gang på flamenco? Hvordan arbeidet du med research i Granada?
– Jeg ville skrive om en danser i løpet av serien, og jeg tenkte at Tiggy, som er så grasiøs, ville passe best. Det var svært fascinerende å være der og utforske Sacramonte, og det beste var den kvelden jeg opplevde et live flamencoshow i en av hulene oppe i fjellet. Det å være så nær gitano-danserne og å oppleve den kraftfulle musikken, tok meg virkelig tilbake til Lucías tid. Og som en avslutning på denne herlige tiden tok jeg en dans med dem!
Karakteren Lucía Albaycín er basert på den berømte flamenco-danseren Carmen Amaya. Hva var det som gjorde at du valgte å skape en fiktiv karakter fremfor å skrive om Carmen?
– Carmen Amaya var en ekte legende, i den forstand at alt vi vet om henne er overlevert muntlig. Dermed har det også stadig blitt endret, ved flere anledninger også av Carmen selv. Min hovedkilde var biografien Queen of the Gypsies av Paco Sevilla, som har gjort et utmerket arbeid med å dokumentere hennes liv fra fødsel til død. Ikke engang Sevilla kunne bekrefte konkrete detaljer som når og hvor hun ble født. Derfor valgte jeg å frigjøre meg fra mytene om Carmens liv, og fant opp karakteren Lucía Albaycín. Hennes elsker, Meñique, er løselig basert på gitaristen Sabicas, som var Carmens partner i størsteparten av hennes liv. Men fortellingen
om da flamenco-cuadroen gjemte seg i kjelleren under et teater da Madrid ble angrepet, og deres senere flukt til Lisboa, går for å være sann.
METOO-KAMPANJEN
Zeds grove oppførsel mot Tiggy kan defineres som seksuell trakassering, som Charlie sier i romanen. Var du inspirert av MeToo-kampanjen?
– Jeg har støttet #MeToo-kampanjen fullt ut og er imponert over styrken til de unge kvinnene som delte sine historier. Zeds måte å behandle Tiggy på var hele tiden ment å være en del av historien fordi det er basert på hendelsene i gresk mytologi. I en moderne kontekst gir handlingene hans helt andre konsekvenser, og det er riktig at Charlie forsvarer Tiggy når det blir kjent hva hun har vært gjennom.
Handlingen i romanen er lagt til 2008, mens jeg skrev Månesøsteren i 2017, og det er utrolig hvilke forandringer som har skjedd på under et tiår. Mediene var fulle av diverse saker om forhold på arbeidsplasser, så, ja, temaet lå fremst i pannebrasken.
Du har skrevet en bok i året i serien om de syv søstre. Tenker du å ta et avbrekk for å fokusere på andre prosjekter, eller skal du holde det samme høye tempoet?
– Jeg har jobbet med serien om de syv søstrene så å si uten stans siden jeg begynte i 2014, og det har vært et morsomt maraton. Jeg har levd og åndet for historiene deres kontinuerlig, og jeg føler meg så heldig som har hatt lesere som har heiet meg frem.
Etter Tiggys historie kom jeg opp til overflaten for et lite pusterom og for å
jobbe med et annet prosjekt. Jeg tilbrakte sommeren med å skrive på en frittstående roman med handling fra Southwold, en nydelig engelsk kystby. Sommerfuglrommet [kommer på norsk i Storytel 2020] kom ut i Storbritannia og ellers i verden i løpet av våren 2019. Nå er jeg klar til å ta fatt på resten av søster-historiene.
Kan du fortelle oss om hva du har i tankene for Electra i din neste søster-bok, Solsøsteren?
– Vi møter Electra i slutten av Månesøsteren, og det er i stor kontrast til Tiggys naturlige og mer uskyldige verden i det skotske høylandet. Vi befinner oss i New York, og leseren forstår umiddelbart at Electra ikke er frisk. Hun er den av søstrene vi har sett minst til i serien så langt, og på samme måte som med CeCe har de andre søstrene sagt ganske mye stygt om henne. Jeg ser frem til å høre hennes egen versjon av historien, og også få vite mer om hennes fortid, som fører meg til de nydelige savannene i Kenya.
Du finner 13 av Lucinda Rileys bøker på norsk i Storytel.
Share this:
Like this: