Duc Paul Mai-The debuterte som skuespiller i «Hamlet» på Oslo Nye teater i 1992. På denne tiden begynte han også å lese inn lydbøker. Og han elsket det. Gjennom årene har han fått en lojal og entusiastisk tilhørerskare. Den norske kritikerroste forfatteren Gro Dahle sendte ham en gang et hjemmelaget kort, som takk for fantastiske lytteopplevelser.
Vi besøkte Duc i lydstudioet Nitro, på Alexander Kiellands plass, der han for tiden leser inn bøker av den amerikanske thrillermesteren Harlan Coben.
Hvordan er den boken du leser inn nå?
– Jeg har stor glede av å lese den. Det er morsomme karakterer og bra humor. Men jeg synes litt synd på hovedpersonen. Som innleser har jeg gjennom mange tunge stunder. Alt fra dødsbudskap, selvmord og kjærlighetssorg.
Lever du deg inn i det du leser?
Ja, det er viktig å være tilstede i øyeblikket. Man kan selvfølgelig ha distanse, men jeg har vært borte i sammenheng er der man skulle formidle helt nøytralt. Bare hørbar tekst. Men det er likevel et spørsmål om hvilket nivå man skal legge seg på. Det skal ikke være radioteater, men levd liv.
Hva er mest utfordrende ved å lese inn lydbøker?
– Det kommer veldig an på boka, noen er lettere å lese enn andre. Men det har mye å gjøre med hvordan setningene er bygget opp, og om det er mye dialog. Noen oversettere er gjendiktere mer enn oversettere, da får språket en mer naturlig flyt og pust. Andre oversettere er mer direkte, da må man lage overganger og pauser. Det gjør innlesingen mer krevende.
Det er også avgjørende å jobbe med flinke teknikere og sammen finne en rytme og arbeidsform som passer. Det beste er å sitte i det rommet som jeg skaper for meg selv når jeg leser, uten å bli trukket ut at det unødvendig.
Hva gjør en innleser god?
– Rent teknisk er det å finne en god pusterytme. Formidle ordene på rett sted i rett toneleie. Jeg opplever at det ligger en slags rytme i teksten som jeg ikke trenger å bestemme meg for, men bare kan lytte til. Den vil fortelle meg at her er en pause som jeg ikke må definere.
Som innleser må man må utøve autoritet. Man hører lett når folk er bakpå. Man må tenke at «sånn er det folkens!»
Hva liker du best å lese selv?
– Jeg er veldig glad i Murakami. Jeg liker blandingen av fantastiske ting og hverdag. Han skriver spennende historier, men det er ikke alltid jeg synes han får det til å gå opp. Jeg opplever at det er en slags underliggende stemning i språket hans; en overhengende fare, noe som lurer. Det er en følelse av mangel på kontroll. Han formidler også et forhold til tid som jeg kjenner meg godt igjen i. Tid som ikke er rettlinjet, men formløs.
Hvordan ville du beskrevet det å lytte til en lydbok for til en som ikke har prøvd det før?
– Hvorfor ikke åpne opp for noen andres syn på verden? En lydbok er en levende tolkning av en tekst, som kan gi deg en god inngang til et univers som bare eksisterer der. I beste fall får du en intim og personlig relasjon til den som leser. Og i tillegg kan man konsumere litteratur i situasjoner hvor man ellers ikke ville gjort det.
Har du en morsom historie fra studio?
Ja, jeg husker særlig én, fra 90-tallet! Jeg gikk på videregående med en som jobbet i NLB. Han hadde en kongstanke om at alt skulle være tilgjengelig på lydbok. Også Cupido …
Vi satt i et gammelt studio med oransje og gule skumgummivegger. Det så ut som noen hadde kastet opp på dem. Der satt vi; en tekniker, kameraten min, og jeg. Og jeg prøvde å finne tonen, noe som var vanskelig i seg selv. Det ble en mellomting mellom radioteater og statistikk. Jeg husker teknikeren stoppet meg midt i innlesingen og sa: «Det er fint det der Duc, men kan du legge på litt mer … Ja, du vet …»
Og hvordan ble resultatet? – Nei, det ville jeg egentlig ikke vite. All ære til de som sitter og leser sånne ting. Jeg husker jeg tenkte «hva gjør jeg her?»
Har du en spesiell bok du gjerne vil lese inn? – Jeg leste en bok av Pål Auster i sommer som jeg likte veldig godt. Den kunne jeg godt tenke meg å lese inn som lydbok.
Jeg håper inderlig jeg får fortsette med dette. Å lese inn en lydbok er som å få en kjempelang monolog. Så bare keep them coming!
Prøv Storytel gratis i 14 dager og få tusenvis av lydbøker på mobilen!
Glad det er Duc Mai-The som leser den siste Myron Bolitar boken. Han er den beste👍🏻 Ble helt feil når det var andre opplesere i bok nr 8 og 9 😁
Duc Mai-The har gjort mursteiner av Murakami overkommelig for meg.
Jeg likte veldig godt Kafka på stranden – hørt etter 2009.
(Men leste selv Norwegian Wood på 90-tallet.)
Jeg skjønner at bøkene er godt gjennomarbeidet av oversetter i første omgang,
fordi jeg av og til har måttet sjekke opp noe på teksten i fysiske bøker.
Likevel vsa. Murakami og oversetter så gjør Duc Mai-The lydboka ekstra fornøyelig.
At Fargeløse Tsukuru-boka ikke helt fenget, legger jeg mer skylden på Murakami.
Den ble for depressiv for meg – men det er mye grått for noen der ute i verden.
Jeg kaller det Østblokk-grått, når bolig-bebyggelsen har fått trenden gråtoner … svarte vinduer. 🙁
(minner meg om Tengils menn/Ridder Cato av Astrid Lindgren og Momo-eller kampen om tiden
[gråe dresskledde menn] av M.Ende)
1Q84-serien ble jeg ferdig med nå i 2020 – det ble på en måte korona-boka mi,
men veldig fascinerende lytting. Jeg lytter mens jeg går – mangler ei bikkje å lufte –
så da er det godt å ta med seg en bok å få bevegelse.
Uten å ha lest 1984 (kjenner best til Bowie og Eurythmics låter der-i-gården) av G. Orwell,
skjønner jeg at det er en inspirasjonskilde for 1Q84 – bare med motsatt tids-akse nesten (y).
Jeg har prøvd flere lydbøker/opplesere som er bra/og mindre bra,
og Havets katedral
– der fenget verken boka eller oppleseren meg, dessverre.
Men de passa kanskje sammen 😉
På norske bøker er det kjekt når forfatteren leser boka sjøl,
tenker jeg. Men alle er ikke multikunstnere, så da er det godt
med gode opplesere/skuespillere.
Fortsett det gode arbeidet, DM-T!!!
FEV
Duc Mai-The har gjort mursteiner av Murakami overkommelig for meg.
Jeg likte veldig godt Kafka på stranden – hørt etter 2009.
(Men leste selv Norwegian Wood på 90-tallet.)
Jeg skjønner at bøkene er godt gjennomarbeidet av oversetter i første omgang, fordi jeg av og til har måttet sjekke opp noe på teksten i fysiske bøker.
Likevel vsa. Murakami og oversetter så gjør Duc Mai-The lydboka ekstra fornøyelig.
At Fargeløse Tsukuru-boka ikke helt fenget, legger jeg mer skylden på Murakami.
Den ble for depressiv for meg – men det er mye grått for noen der ute i verden.
Jeg kaller det Østblokk-grått, når bolig-bebyggelsen har fått trenden gråtoner … svarte vinduer. 🙁
(minner meg om Tengils menn/Ridder Cato av Astrid Lindgren og dresskledde menn i Momo-eller kampen om tiden av M.Ende)
1Q84-serien ble jeg ferdig med nå i 2020
– det ble på en måte korona-boka mi, men veldig fascinerende lytting.
Jeg lytter mens jeg går – mangler ei bikkje å lufte – så da er det godt å ta med seg en bok å få bevegelse.
Jeg har prøvd flere lydbøker/opplesere som er bra/og mindre bra,
og Havets katedral
– der fenget verken boka eller oppleseren meg, dessverre.
Men de passa kanskje sammen 😉
På norske bøker er det kjekt når forfatteren leser boka sjøl,
tenker jeg. Men alle er ikke multikunstnere, så da er det godt
med gode opplesere/skuespillere.